Da Trond fyller rundt år i år og det ble snakk om feiring, ønsket han ikke noen oppmerksomhet men at vi heller skulle reise et eller annet sted.
   Etter en del diskusjon fram og tilbake så ble det tur til Svalbard. Bjørg, Kine, Jon Are og Nina kunne også tenke seg en tur dit, og vi ble seks stykker. Turen ble avtalt til langhelgen rundt 1.mai.  
   Aktiviteter ble også ordnet med, snøscooter og hundespann ble satt på programmet, det var bare å håpe på at været ville vise seg fra den beste side.

Onsdag 29.4

   Drog hjemmefra kl. 7.30 og hadde avtalt levering av bilen 8.30. Da alle var på plass sjekket vi inn elektronisk og gikk for å ta oss en matbit. Flyet hadde avgang kl. 9.55 og det ble en grei flytur. Vi mellomlandet i Tromsø, her gikk det av en del mennesker og nye kom på som skulle til Svalbard. Vi landet i Longyearbyen til fastsatt tid og alt gikk bra.  Ventet på bagasjen vår og tok en taxi inn til leiligheten vi skulle ha. 

   Her på Svalbard er det ikke gatenavn men bruksnr. som

gjelder. Leiligheten vi fikk var et rekkehus, helt nytt med tre

soverom nede, stue og kjøkken oppe.  

   Vi fikk bagasjen vår på plass og fant ut hva som måtte handles

av matvarer før vi gikk til hovedgata i Longyearbyen, den

eneste som hadde navn, Hilmar Rekstens vei. Taxisjåføren  hadde fortalt hvor vi skulle gå så det var greit å finne fram.

   Var innom og handlet både klær, mat og drikke samt en tur

innom Nordpolet. Vi spiste også middag på Kroa, før vi gikk tilbake til huset vårt. Her ble det kortspill og så  ost, kjeks og vin litt senere på kvelden. 

 Klokka gikk og det var en utrolig lys og fin kveld så det var  vanskelig å få lagt seg, men vi skulle hentes kl. 8.30 dagen

 etter, så det var bare å prøve å få sove.

   Det var bare å komme seg opp og ordne seg, spiste frokost og vi ble hentet kl 8.30, snøscootertur stod på programmet.

   Guide Ingunn hentet oss i bil og hun skulle være med oss på turen. Vi skulle også ha med oss fotograf Dan og han kom med egen scooter.

   Vi hadde kledd oss godt men her måtte det omkledning til. Vi fikk varmedress, finnlandshette, hjelm, votter og sko. Noe måtte av og noe på – så var vi klare, følte oss som månemenn alle

sammen.

   Da alle var kommet seg ut, fikk vi en gjennomgang av hvordan scooteren virket, startet og brems og hva som var viktig å tenke på.

   Jeg hadde litt problemer med å få scooteren i gang men med hjelp av Dan gikk det greit. Første stopp var ved den gamle landingsstripa i Adventdalen. Dette for å sjekke at det gikk greit med alle. Jeg hadde fått en eldre, litt tung og stor scooter og ble bedt om å bytte med Jon Are, han har kjørt snøscooter tidligere, for å få en som var lettere. Startet opp igjen og nå gikk det greit med meg også. Vi suste innover vidda og hadde en kjempe flott tur, sola viste seg fra sin gode side og alt var bare deilig.   
   Etter nesten tre kvarter på scooteren var det  tid for neste stopp med kaffe/ annen drikke og  sjokoladepause. Her var det bare å nyte  utsikten til de hvitkledde fjell og vidder. Vi hadde  utsikt til Sassenfjorden og Tempelfjellet og da vi startet opp igjen gikk turen ned Sassendalen.
   Etter en halv times tur kom vi til Fredheim  og tok en stopp. Her bodde fangstmannen  Hilmar Nøis med sine, etter hvert, to hustruer.  Han overvintret til sammen 38 vintre, siste året i 1963 og er blitt kalt ”Kongen av Sassen”. Den ene av hyttene er åpen og en kan se inn i.

   Nå gikk turen videre ned til Tempelfjorden og vi hadde kurs for der Tunabreen og von Postbreen møtes. Etter en halv times tur fikk vi øye på noe som låg på isen og vi stoppet. Alle scooterne ble stanset og vi fikk en flott opplevelse med sel som

låg og solte seg. Fotograf Dan filmet og listet seg sakte og rolig

mot den. Lenge låg den helt stille men så skvatt den ned i hullet

sitt for og gjemme seg. 

   Vi startet opp igjen og kjørte videre over isen på tempelfjorden

og inn til breen. Her gikk det unna, flatt og fint å kjøre og turen

var unnagjort på en liten stund. Stoppen inne ved breen og ble

fortalt litt om dens ve og virke mens vi tok en del bilder. Kunne

ikke gå langt fra scooterne da det kunne dukke opp isbjørn bak isskavlene. Da var det bare å komme seg på scooteren og komme seg av gårde. Man tok seg ikke tid til å sette på seg hansker og hjelm da nei, raskest mulig unna til man var i sikkerhet.

   Nå var det bare en kort tur bort til det innefrosne hollandske skipet Noorderlicht hvor vi var ventet til lunsj. Vi ble servert hjemmelaget tomatsuppe og pasta carbonara, det smakte godt med mat nå etter en lang tur på scooteren. Det ble en times rast før vi kledde på oss alt utstyr og satte oss på scooteren igjen.

Turen videre gikk utover isen på Tempelfjorden, over Bjørnepynten og Sassenfjorden. Så fulgte vi elveleie over fjellet fra Sassenfjorden ned til Adventdalen og vårt tidligere spor inn til Longyearbyen. Scooterne ble fylt opp med diesel og vi kjørte tilbake til start. Fikk av oss scooterdressene og skiftet på oss våre private klær før vi gikk tilbake til huset vårt. Det hadde vært en uforglemmelig tur og opplevelse.

Slappet av en stund før vi gikk inn til byen, handlet litt og spiste middag på SvalBar for vi gikk hjemover igjen. Her ble det noen omganger med kortspill før vi gikk til sengs.

   Nok en dag er det tidlig opp, ble hentet 8.30 i dag også. I dag var de hundespannkjøring med isgrotte på programmet. Været var mer overskyet i dag men opphold og – 5 gr. så det var ikke noe å si på temperaturen. Hundespann var det ingen som hadde

vært borti tidligere, så det var en ny utfordring, men spennende. 
   Vi ble også her kledd opp med varmedress og sko. Luer og votter kunne vi bruke det vi hadde.

   Det var meningen at fotograf Dan skulle være med i dag også men en missforståelse gjorde at det da ble en for mye. Det var bare to personer pr. spann.  

   Så bar det ut til hundegården innerst i Adventfjorden, nord for

Longyearbyen for opplæring av å sette på seler og håndtering av

hundene. Da alle hundene hadde fått på seg seler og satt opp foran sledene var vi klare til å dra. Turen var ca en mil innover til en isgrotte. Turen gikk greit måtte men ha mange stopp etter bakker så hundene fikk hvilt seg og tatt seg inn. De var flinke til å legge seg ned da det var  stopp og tok seg raskt inn. Reiste seg opp med en gang da var klare til å gå igjen.

   Da vi var kommet fra til grotten ble alle hundene løsnet fra sledene og bundet fast i en lang kjetting som var satt opp og hundene skjønte  at nå var det en lengre pause.

   Her spiste vi lunsj ute i det fri før vi ble loset inn i isgrotten. Vi fikk utdelt hodelykter for det er helt mørkt inne i grotten. Det var trangt å komme seg inn, skled på rompa ned og noen steder måtte vi krabbe på alle fire. Men du så flott det var når vi kom inn. Det gnistret i snøkrystaller og isformasjonene var gedigne. Spennende opplevelse selv om det var trangt der inne. Så var det ut igjen samme vei og da var det godt med et tau i inngangen som vi kunne dra oss opp etter.

   Vel oppe igjen var det å få spent hundene til sledene igjen og vi tok fatt på hjemturen. Hundene hadde jo vært på denne turen mange ganger så de gikk som på en snor.

   På hjemturen ble vi veldig overrasket over at det var så bratt, merket liksom ikke det da vi kjørte oppover. Men hundene var i fin form og løp som bare de, turen gikk raskere en guiden hadde tenkt og vi var tilbake i hundegåren nesten tre kvarter tidligere enn planlagt.   

   Vel tilbake i hundegården var det å få alle hundene spent fra sledene og på plass i burene sine. De var ivrige etter å komme inn for de viste at nå var det mat å få. Så ble vi kjørt tilbake for å få skiftet av oss varmedresser og guiden vår kjørte oss tilbake til huset vårt. En deilig dag med gode opplevelser og mye moro. Rimelig slitne etter to dager med gode opplevelser ble det avslapning før vi gikk opp i ”stripa” for å få oss noe å spise. Det ble SvalBar i dag også, men maten var god og vi koste oss. Da vi var kommet hjem igjen på kvelden og var godt i gang med kortspill dukket Gorm og Dan opp. Det ble en kjempehyggelig kveld/ natt og det viste seg at Trond og Dan hadde veldig mange felles bekjente. Det ble en sen kveld før vi kom oss i seng.

Fakta.     

   I dag drives det lønnsom utvinning av kull i større målestokk enn noen gang. I tillegg er Svalbard blitt senter for internasjonal naturvitenskaplig forskning og turisme har vokst til stor næringsvirksomhet.  

  I 1962 kom den første snøscooteren til Svalbard, i dag er antallet ca 3000. Snøscooteren er blitt et uunnværlig allemannseie i tilegg ti en stor utleiepark som står til disposisjon for turister.    

     I 1959 landet det første flyet på den provisoriske landingsstripa i Adventdalen. Det innledet en ny epoke for Svalbardsamfundet. Inntil da var man uten forbindelse med fastlandet fra isen la seg i oktober – november til den løsnet i mai – juni. Permanent flyplass ble åpnet i 1975 med daglige ruter mellom Svalbard og Tromsø.     

   Sysselmannen er regjeringenes øverste representant på Svalbard. Med båter, helikoptre, beltevogner og scootere til disposisjon fører han tilsyn med et landområde en og en halv gang større enn Danmark og en kyst hvor det årlig seiler internasjonale cruiseskip med 30.000 passasjerer i tillegg til turisttrafikken med norske skip.          

   Det rene mannssamfunnet er nå borte, familieboliger preger nå Longyearbyen. Barnetallet er så høyt at man trenger to – tre barnehager. I Longyearbyen er det både barneskole og videregående skole med til sammen ca 300 elever.

Universitetet på Svalbard (UNIS) er en stiftelse som fire norske universiteter står bak. Senteret gir utdannelse på universitetsnivå innenfor arktiske fag, med en betydelig internasjonal forskningsvirksomhet. Det begynte med 23 norske studenter og 7 ansatte i1994. I 2003 hadde UNIS nesten 300 studenter fra 28 nasjoner i tillegg til 43 ansatte på Svalbard. All undervisning foregår på engelsk.    

    Svalbards vanligste kulturminner er graver ute i terrenget, der fangstfolk i fjerne år fant sin ensomme død. Etter spanskesyken fikk Svalbard sin første ordinære gravplass i 1919. To år senere ble den første kirken reist i Longyearbyen. 

Flora og fauna.    

Rundt 60 % av Svalbards landarealer er permanent dekket av is og snø mens bare 6 % er vegetasjonsdekket. Svalbard er et område med permafrost som gjør at bare de øverste få meterne som tiner om sommeren.       

   Svalbard har en nesten komplett lagrekke av bergarter fra jordens oldtid og fram til i dag. Flere av de største og best bevarte fossiler av bregner og øgler fra jordens oldtid og middeltid er funnet på Svalbard.

   Til tross for en meget kort vekstsesong noen sommermåneder pr. år, ørkenaktig lite nedbør, lave temperaturer og en ekstrem næringsfattig jord finnes det et relativt rikt planteliv med mer enn 160 plantearter.

  Svalbard har et rikt fugleliv i de mange særpregede fuglefjellene. Svalbardrypa blir igjen som standfugl når de andre drar mot mildere strøk for å berge seg gjennom vinteren.

   Fuglefjellene domineres hovedsakelig av alkefugl, krykkje og havhest. I dalførene finnes det i tillegg store bestander av gjess som hekker her om sommeren.

  Det finnes to landpattedyr, svalbardreinen og polarreven som kan treffes over det meste av øygruppen.

     I tillegg finnes isbjørnen som regnes som et maritimt pattedyr. Dette fordi isbjørnen tilbringer mesteparten av sitt liv i havisen. Den er også et av verdens største rovdyr og i Svalbardområdet oppholder det seg 2 – 3000 dyr. Isbjørnen ble totalfredet i 1973 og kan bare felles i ren nødverge.

    På grunn av Golfstrømmen er det også et stort antall selarter i fjordene og rundt øygruppen.  Her finnes blant annet hvalross, storkobbe, grønlandssel og hvithval.

Svalbardvettreglene

#  Kast ikke søppel i naturen. Etterlat ingen varige spor.

#  Forstyrr ikke dyr og fugler. Husk at det er du som er
    gjesten.

#  Plukk ikke blomster. Ta vare på mangfoldet.

#  Ikke ødelegg eller fjern kulturminner. Alle spor etter
    mennesker fra før 1946 er fredede kulturminner.

#  Det er forbudt å oppspore eller tiltrekke seg isbjørn. Den
    kan være livsfarlig, men også sårbar.

#  Forlat ikke bosetningene uten egnet våpen og erfaring
     med hvordan du bruker dette.

#  Vis hensyn til andre.

#  Ta kontakt med sysselmannen dersom du skal gå
     langtur på egen hånd. Det er meldeplikt for ferdsel over
     store deler av Svalbard.

#  Sett deg inn i lover og regler for ferdsel og aktiviteter på 
     Svalbard.

#  I din og miljøets interesse anbefaler vi organiserte turer.

Litt om Fredheim og fangstmannen Hilmar Nøis´ liv.

   Fredheim ligger i Sassenfjorden og var fangstmann Hilmar Nøis´ fangststasjon og hjem i mange år.

   Hilmar Nøis blir ofte omtalt som kongen av Sassen. Han var født i Risøyhamn på Andøya i 1891 og døde i 1975. Hans første overvintring på Svalbard var som 18-åring og hans siste på Fredheim var, sammen med kona Helfrid, i 1963. Hilmar hadde 38 overvintringer på Svalbard men ikke alle hadde base på Fredheim. 

    På Fredheim ligger to generasjoner fangsthytter, hovedhuset som Hilmar kalte Villa Fredheim ble påbegynt i 1924. Hytta ble sener ombygd og utvidet flere ganger.

   Fredheim er en av de største fangststasjonene på Svalbard og brukt som hovedstasjon fra midten av 1920-tallet. Kvinnene som deltok på Hilmar Nøis´ overvintringer, først kona Ellen Dorthea Johansen Nøis og senere, hans andre kone, Helfrid Nøis skal ha mye av æren for Fredheim. Begge konene var med på å gjøre fangsthytta til et velstelt hjem med flaggstang, potteplanter, gardiner og duker på bordene. Noe ganske annet enn en vanlig fangsthytte. Men Fredheim var også en arbeidsplass, en fangststasjon med bistasjoner, selvskudd for isbjørner og revefeller. 

   Fangstlivet ble for Hilmar et yrke. Her oppe var han herre over seg selv og ble fanget av friheten, landskapet, plantene og dyrene på Svalbard. Men livet som fangstmann var på ingen måte noen dans på roser. Ensformig arbeid fra morgen til kveld og ofte ekstrem kulde preget tilværelsen.

   ”Alltid vil jeg huske friheten inne på de store viddene”, Hilmar Nøis.

   Øst for Villa Fredheim ligger Gammelhytta også kalt Danielbua. Denne ble byget av Daniel Nøis, Hilmars onkel, under overvintring i 1911 – 12. Strandbrinken på Fredheim raser stadig ut og Gammelhytta måtte flyttes i 2001 for ikke å rase i sjøen. Hytta ble samtidig restaurert og fremstår i dag som den en gang gjorde, med mose som veggfyll, neverkledning på vegger og tak samt med torvvoller opp langs veggene og med torv på taket.