FAKTA OM SERBIA

Offisielt navn:     Republikken Serbia

Hovedstad:     Beograd

Folketall:     10 147 398

Areal:     88 361 km²

Styreform:     Republikk

Valuta:     (RSD)

Språk:     Serbisk

Turbulent fortid, spennende fremtid for det tidligere Østblokk-landet Serbia, som har reist seg igjen, og igjen, og fanger deg, flørtende, med spennende opplevelser.

 

Serbia som reisemål

   Juni 2006 ble Serbia selvstendig fra Montenegro, og den unge republikken med rundt ti millioner innbyggere, har begynt å bli et yndig feriemål. Landet har et rikt tilbud, som appellerer til mange. Her kan man nyte storslått natur, ha en aktiv ferie med fjellklatring, gå på historisk kulturelle vandringer gjennom epoker fra tidligere tider, slappe av og samle krefter på et av de mange spa hotellene, slite seg ut på et av de døgnåpne utestedene, eller suge til seg minnerike gleder fra en av de mange, hyggelige, landsbyene. Menneskene er vennlige og prisene er rimelige i landet som grenser til ikke mindre enn åtte land, nemlig Montenegro, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Ungarn, Romania, Bulgaria, Albania og Makedonia. 
   Hovedstaden er  Beograd , og den sjarmerer deg med sine elvebåter, uteliv og livsglede, og er den største og best kjente byen i landet. Men Universitetsbyen Novi Sad, Serbias nest største by som ligger nord i provinsen Vojvodina ved Donaus bredder trekkes også frem som et unikt paradis og et sted å få med seg når man besøker landet. Her kan man oppleve Fortet Petrovaradin, som ble bygget på 16-1700 tallet, det anerkjente Nasjonalteateret, og like i nærheten ligger Fruska Gora, Vojvodinas nasjonalpark med over 1500 plantearter og store muligheter for rekreativ turisme. Det er nok av severdigheter i landet med den krigsherjede fortiden. Her kan man oppleve landsbyen Kovacica, med innbyggere av slovakisk opphav. Byen er på UNESCOs World Herritage list, Gamzigrad ruinene fra den romerske storhetstiden som ligger i nærheten av Zajecar og Lepenski  Vir`s unike forhistoriske monumentale steinfigurer, for å nevne noe. 
   Serbia gror, og verden gror med dem. Et stort høydepunkt for serbere er at de neste år skal arrangere Grand Prix, et elsket innslag i det østeuropeiske landet, men det finnes også andre festivaler og festligheter. 
   Exit fest, den største musikkfestivalen i sørøst Europa arrangeres årlig i et fantastisk fort i Novi Sad, Beograd båtfestival som hvert år arrangeres på Byens elver og Beograd ølfestival som er en hyllest til øl drikke kultur, er noen av dem. 
   Serbia er altså på vei til å bli et yndig sted å legge ferien sin, og her har man tilbud nok til å gjøre som man vil, og det er jo ofte det en ferie handler om.

Jugoslavias historie

    Jugoslavia ble opprettet i 1. desember 1918 under navnet Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike (Kongerike SHS). 6. januar 1929 ble staten omdøpt til Kongeriket Jugoslavia.  

   Kongeriket Jugoslavia eksisterte fram til staten kollapset 6. april 1941 som følge av aksemaktenes     invasjon. 

   Like etter andre verdenskrig etablerte kommunistene en ny stat. Fra 1963 til 1992

var republikkens fulle navn Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia.

En stat blir til

   1. desember 1918 ble en jugoslavisk (sørslavisk) stat opprettet med navnet Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike (Kongerike SHS). Den direkte foranledningen var avslutningen av den første verdenskrig   og Østerrike - Ungarns sammenbrudd.

   Selv om statsdannelsen fant sted i all hast, var den resultat av en lang prosess. «Den jugoslaviske ideen» om enhet og samarbeid mellom de sørslaviske folkene hadde røtter tilbake til første halvdel av 1800-tallet og stod særlig sterkt i Kroatia, hvor den «illyriske» bevegelsen var en romantisk, sørslavisk bevegelse. Kroatia var underlagt Ungarn, og med økt undertykkelse ble tanken om en felles stat med serberne   mer tiltrekkende etter 1900; den ble styrket av serbernes seirer i Balkankrigene 1912-13.            

   I løpet av den første verdenskrigen virket to grupper for opprettelse av en jugoslavisk stat. Jugoslaviske, særlig kroatiske, emigranter organiserte «Den jugoslaviske komiteen», mens sørslaviske politikere innenfor Østerrike-Ungarn opprettet et «Nasjonalråd».

   I slutten av oktober 1918 overførte den kroatiske nasjonalforsamlingen sine fullmakter til Nasjonalrådet, og i slutten av november kom representanter for rådet til Beograd for å forhandle om sammenslutning med Serbia, noe den serbiske prinsregenten Aleksander gikk med på. Montenegro,  som var et eget kongedømme, ble presset til å godta den nye statsdannelsen.

Den nye staten bestod dermed av de to tidligere kongedømmene Serbia og Montenegro (med Makedonia og Kosovo som var blitt erobret fra tyrkerne i 1912–13) samt de sørslaviske delene av Østerike-Ungarn (Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Vojvodina, Sør-Ungarn).

   Statens grenser ble fastsatt ved fredstraktaten i Versailles 1919, unntatt grensen mot Italia som ble bestemt av Rapallo-traktaten   i 1920. Italia fikk hele Istria-halvøya og Venezia Giulia-provinsen med stor slovensk befolkning, samt byene Zadar og flere øyer i Adriaterhavet. 

    Forholdet til Ungarn var spent pga. den store ungarske minoriteten i Vojvodina (ca. 400 000). Også til Bulgaria hadde Jugoslavia et spent forhold på grunn av Makedonia, og til Albania på grunn av Kosovo.

Mellomkrigstiden

Den jugoslaviske staten var mer sammensatt enn noen av de andre nye statene som ble opprettet etter den første verdenskrig. Ingen folkegruppe utgjorde flertall. Det var offisiell politikk å slå serbere og kroater sammen for å skape et kunstig inntrykk av et dominerende «statsfolk». Minoriteter som makedonere, albanere, ungarere eller bosniske muslimer (bosniaker) hadde ingen kulturelle rettigheter. Ifølge folketellingen i 1921 hadde staten ca. 12 millioner innbyggere.

   Jugoslavia var et utpreget jordbruksland og et av de fattigste landene i Europa. Økonomisk var det store forskjeller mellom de tidligere habsburgske områdene (Slovenia, Kroatia, Vojvodina), som var mer industrialiserte enn Serbia, som var svakt utviklet. I løpet av mellomkrigstiden opplevde landet en sterk økonomisk vekst.

   I 1921 ble den serbiske regenten, kronprins Aleksander kronet som konge i den nye staten.

   6. januar 1929 oppløste kong Aleksander parlamentet, opphevet forfatningen og innførte kongelig diktatur. Som uttrykk for statens «nasjonale enhet», ble navnet forandret til Jugoslavia. Men det kongelige diktaturet løste verken den politiske eller økonomiske krisen og misnøyen vokste.

   I 1934 drog kong Aleksander på offisielt besøk til Frankrike, og ved ankomsten til Marseilles   ble han og den franske utenriksministeren myrdet av en makedonsk terrorist som stod i ledtog med den kroatiske Ustasja-bevegelsen. Aleksanders ti år gamle sønn Peter ble konge (Peter2) med onkelen prins Paul   som regent.

   Fra 1934 bleTyskland, og ikke Frankrike, Jugoslavias viktigste støtte, og samme år gikk Jugoslavia med i Balkanententen sammen med tidligere erkefienden Bulgaria. Økonomisk ble Jugoslavia knyttet til Tyskland.

Annen verdenskrig

   25. mars 1941 undertegnet Jugoslavia en samarbeidspakt med Tyskland og Italia, noe som førte til store antityske demonstrasjoner i Beograd og andre byer i Serbia. To dager etter ble regjeringen avsatt ved et militærkupp og den 17 år gamle Peter innsatt som konge. Bare ti dager senere, 6. april 1941, ble Jugoslavia angrepet av Tyskland, Italia og Ungarn. Beograd ble bombet og Jugoslavia kapitulerte 17. april. Kongen og regjeringen forlot landet, og en eksilregjering ble opprettet i London.

   Jugoslavia ble oppstykket mellom Tyskland (Øst-Slovenia, Banat), Ungarn (Ba č ka ), Bulgaria (Makedonia) og Italia (adriaterhavskysten), mens Montenegro var et italiensk protektorat, liksom Albania, som fikk innlemmet Kosovo og deler av Makedonia. Kroatia og Serbia var i navnet egne stater med quisling-regimer.

   Kroatia, som ble betegnet Den uavhengige staten Kroatia omfattet også hele Bosnia-Hercegovina.

   To konkurrerende motstandsbevegelser stod frem: tsjetnikene, en høyreorientert serbisk nasjonalistbevegelse under general Dra ža Mihajlović,som støttet kongen, og  partisanene , anført av kommunistlederen  Josip Broz , kjent under dekknavnet Tito.

   Partisanene ble etter hvert de mest aktive i motstandskampen, mens tsjetnikene til dels samarbeidet med okkupantene, særlig italienerne, for å bekjempe de kommunistledede partisanene, som hadde sitt utspring i Serbia, men tyngdepunktet ble snart forflyttet til Montenegro og særlig Bosnia. I det okkuperte Serbia var det få krigshandlinger, men tyskerne utøvde grov terror mot befolkningen og mange ble sendt til tyske leirer.

I løpet av 1943 ble partisanene hardt presset i Bosnia av flere tyske offensiver, men etter Italias kapitulasjon i september falt store mengder våpen i partisanenes hender og deres styrke vokste. I desember 1943 ble Tito anerkjent av de allierte som øverstkommanderende i Jugoslavia.

   I den følgende tiden var det skarp strid mellom eksilregjeringen og Tito, men forhandlinger førte til at eksilregjeringen anerkjente Tito som øverstkommanderende i juni 1944. I 1944 ble Beograd bombet av allierte fly, og 20. oktober ble byen befridd av sovjetiske tropper. Šubašić, leder for eksilregjeringen var enig med Tito om at et regentskapsråd skulle utøve kongemakten inntil dens skjebne var avgjort ved folkeavstemning. Rådet skulle også innsette en provisorisk koalisjonsregjering.

På  Jalta   i februar 1945 godtok «de tre store» i hovedtrekk avtalen under forutsetning av at AVNOJ ble utvidet med tidligere medlemmer av nasjonalforsamlingen.

Eksilregjeringen ble oppløst.

Titos styre 1945–80

   I mars 1945 overtok regentrådet og den provisoriske regjeringen med  Tito  som statsminister. Šubašić ble utenriksminister, og i alt var fire fra eksilregjeringen med i Titos regjering. Men kommunistene dominerte. I april 1945 sluttet Tito en vennskaps- og bistandspakt med  Sovjetunionen . Først 9. mai 1945 ble  Zagreb   befridd av partisanene. Jugoslavia hadde lidd enormt under krigen, både materielt og i tap av menneskeliv. Offisielt var tallet på krigsofre 1,7 million, men senere undersøkelser tyder på at tallet var ca. 1 million.

   På grunn av krigsinnsatsen stod kommunistpartiet i Jugoslavia sterkere enn i andre østeuropeiske land, og maktovertakelsen skjedde derfor raskere og mer brutalt. De ikke-kommunistiske medlemmene i samlingsregjeringen ble presset ut, og ved valget i november 1945 var det bare én liste. Den kommunistiske maktovertakelsen var et faktum. Kongedømmet ble opphevet og Den føderale folkerepublikken Jugoslavia (SNRJ) ble proklamert.

   Kanskje så mange som 100 000 politiske motstandere ble henrettet av Tito etter krigen uten lov og dom. «Klassefiender» ble dømt og fikk sine eiendommer konfiskert.

   Den første perioden i Jugoslavias etterkrigshistorie 1945–53 ble preget av  stalinisme  . Jugoslavia ble en sentralistisk ettpartistat. Grunnloven av 1946 bygd på  Stalins   grunnlov i Sovjetunionen. I tillegg til Jugoslavias kommunistparti (PKJ) var maktbasen Jugoslavias folkehær (JNA) og det hemmelige politiet (UDBa).

   Tito forsøkte å løse det nasjonale spørsmålet ved å gi de ulike folkegruppene utstrakt kulturelt selvstyre. Makedonerne fikk for første gang bruke sitt eget språk, albanerne fikk bruke  albansk   og minoritetene ble gitt kulturelle rettigheter. Slagordet var «enhet og brorskap». Landet ble en forbundsstat (føderasjon) etter sovjetisk mønster, med seks republikker og to autonome provinser ( Vojvodina   og  Kosovo ) innenfor den største republikken, Serbia. Men i den første tiden var selvstyret svært begrenset. Grensene mellom del-republikkene fulgte så vidt mulig gamle historiske grenser.

   Spørsmålet om Jugoslavias grenser mot  Italia   og  Østerrike   førte til konflikter. Jugoslavia tok  Istria -halvøya som hadde tilhørt Italia i mellomkrigstiden, og over 200 000 italienere flyktet til Italia. Tito ønsket å innlemme også  Trieste   og besatte byen i 1945, men ble tvunget til å trekke seg tilbake av de allierte. I 1946 ble området delt i to soner, men uenighet om delingen mellom Italia og Jugoslavia førte til en internasjonal krise som først ble løst i 1954, da Italia fikk byen Trieste og Jugoslavia byens omland.

   Titos selvstendige utenrikspolitikk uroet Stalin, som i 1947 opprettet et Kommunistisk Informasjonsbyrå (Kominform) med sete i Beograd for å styrke sin makt. En maktkamp utviklet seg mellom Moskva og Beograd om kontrollen over Jugoslavia; ideologiske forskjeller spilte liten rolle. Striden førte til at Stalin utstøtte Jugoslavia fra Kominform 28. juni 1948. Sovjetunionen og Øst-Europa utsatte Jugoslavia for voldsomt press og en økonomisk boikott som holdt på å knekke landet.

   Fra begynnelsen av 1950-årene begynte Jugoslavia å få betydelig bistand fra vestlige land, særlig omfattende hjelp og lån fra USA. På samme tid kom det også et gradvis skifte i retning av reformer og desentralisering. På den 6. partikongressen i 1952 ble kommunistpartiet omdøpt til det jugoslaviske kommunistforbundet (SKJ), en seier for dem som ønsket en større grad av føderalisering i motsetning til sentralistene. Allerede i 1950 ble en lov om  arbeiderråd    i bedriftene vedtatt, og grunnloven av 1953 slo fast «arbeiderselvstyret» som prinsipp.

   Økonomisk innførte Jugoslavia en «sosialistisk markedsøkonomi», hvor bedriftene hadde selvstyre og de lokale kommunistpartiene fikk større styring over økonomien. Også i kulturlivet skjedde det en gradvis liberalisering.

   Titos balansegang mellom øst og vest gav Jugoslavia en stadig viktigere internasjonal posisjon. Tito var med på å grunnlegge den alliansefrie bevegelse av land, særlig i den  tredje verden , som ønsket å holde seg nøytrale i øst–vest-konflikten.

   Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen bedret, og i 1955 kom Khrustsjov på offisielt besøk til Beograd. «Moskva-deklarasjonen» i 1956 normaliserte forholdet mellom partiene. Jugoslavia støttet Sovjetunionens undertrykkelse av oppstanden i Ungarn i 1956, og Jugoslavia fikk store våpenleveranser fra Sovjetunionen. Men invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 forverret forholdet til Sovjetunionen. Tito var ifølge grunnloven president på livstid.

    I 1965 gjennomførte Jugoslavia en økonomisk reform som skulle styrke markedsmekanismene og reformere bankvesenet. Selv om levestandarden steg betraktelig i 1960-årene, var ikke reformene vellykkede. Flere hundre tusen jugoslaver ble «gjestearbeidere» i Vest-Europa, og motsetningene vokste mellom de velstående og de underutviklede landsdelene.

   I 1960 var Slovenias nasjonalprodukt fem ganger Kosovos. Overføringene fra de rike til de fattige landsdelene skapte misnøye både hos giverne og mottakerne. Motsetningene økte også etter hvert som kulturlivet og media ble friere i 1960-årene. Med utdanningseksplosjonen utfordret et nytt velutdannet sjikt partisangenerasjonens makt. Men det største hinder for reformer var partiets monopol.

   Jugoslavia var oppdelt i ulike språk, og innenfor det dominerende språket som hadde to «varianter» (serbokroatisk/kroatoserbisk), skilte alfabetet serberne fra kroatene, ved at serberne som andre ortodokse slavere brukte det kyrilliske alfabetet. Religiøst var Jugoslavia splittet mellom den ortodokse kirke (serbere, montenegrinere, makedonere), den katolske (slovenere, kroater) og islam (bosniaker, albanere, tyrkere). Det var ikke slik at kommunistene la et lokk over motsetningene, tvert imot lot kommunistene sammensetningen av politiske organer bygge på en nasjonal fordelingsnøkkel, og på mange måter ble motsetningene styrket av det kommunistiske systemet. Men religionen ble undertrykt. Selv om kirkesamfunnene fikk lov til å drive sin virksomhet, var staten ateistisk.

   På slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene begynte etniske konflikter å rokke ved Jugoslavias stabilitet. I 1968 demonstrerte albanerne i Kosovo for større rettigheter. I perioden 1967–71 vokste det frem en nasjonalistisk bevegelse i Kroatia, ledet av intellektuelle, studenter og til dels Kroatias reformkommunistiske partiledelse. I desember 1972 slo Tito til, avsatte partiledelsen, med påfølgende utrenskninger og arrestasjoner av bl.a. flere av de politikerne som stod frem i Kroatia etter kommunismens fall 20 år senere. I 1972 avsatte Tito den liberale partiledelsen i Serbia, og også i andre republikker ble liberale politikere fjernet.

   I 1974 ble en ny grunnlov vedtatt, som innførte et komplisert politisk og økonomisk system og en omfattende desentralisering. Delrepublikkens fullmakter ble betydelig styrket, og de to autonome provinsene Kosovo og Vojvodina fikk omtrent like utstrakt selvstyre som republikkene. I 1976 ble en ny økonomisk lovgiving vedtatt – næringslivet skulle organiseres i basisgrupper, «grunnorganisasjoner av forent arbeid», som kunne inngå i et nett av samarbeidsavtaler. Dette nye systemet, utarbeidet av Titos nærmeste medarbeider, sloveneren Edvard Kardelj, må antakelig ta sin del av skylden for Jugoslavias sammenbrudd.

Økonomisk krise og nasjonalisme, 1980–91

   Josip Broz Tito døde i 1980. Landet fikk nå et kollektivt lederskap som bygde på rotasjonsprinsippet og som skulle ta avgjørelser på grunnlag av enighet, noe som i praksis førte til passivitet, til tross for at Jugoslavia kom ut i en dyp krise i 1980-årene.

   Økonomien var i krise pga. det ineffektive økonomiske systemet og de store lånene Jugoslavia hadde tatt opp i utlandet i 1970-årene.

   I 1985 var arbeidsløsheten over 16 %, realinntekten i offentlig sektor var falt med 25 % i forhold til 1979 og den årlige inflasjonen passerte 100 %. I 1988 nådde inflasjonen 250 %.  

   Ante Marković, som ble statsminister i 1989, gjennomførte sjokkterapi, stanset hyperinflasjonen på 2500 % det året og knyttet den jugoslaviske dinaren til vestlig valuta.

   Slobodan Milošević ble formann i det serbiske kommunistpartiet i 1986 og president i 1987, og det første han gjorde var å fjerne de liberale kommunistlederne i Serbia.Han forstod snart at den serbiske nasjonalismen kunne brukes til å konsolidere makten og begynte en kampanje rettet mot albanerne. Ved å mobilisere massene fjernet han partiledelsen i Kosovo, Vojvodina og Montenegro og forandret i 1989 den jugoslaviske grunnloven for å redusere Kosovos selvstyre, og i den nye grunnloven i 1990 ble selvstyret for Kosovo og Vojvodina opphevet.

   Det ble en utbredt oppfatning at Serbia var blitt vingestekket i Titos Jugoslavia. Miloševićs militante nasjonalisme og reformuvilje vakte en motreaksjon i Slovenia, hvor reformorienterte kommunister kom til makten, med Milan Kučan i spissen. Debatten mellom Serbia og Slovenia om demokratisering og desentralisering dominerte det politiske liv i 1988–89. Allerede i september 1989 vedtok Slovenia lovendringer som åpnet for selvstendighet.

   Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 førte til at Jugoslavia ble liggende på etterskudd med demokratiske reformer. Ikke lenge etter gikk også det jugoslaviske kommunistpartiet i oppløsning, da slovenske delegater marsjerte ut fra en partikongress i januar 1990. Dermed var det fritt frem for flerpartivalg i de jugoslaviske delrepublikkene. I Slovenia og Kroatia ble valgene avholdt våren 1990, i de andre republikkene mot slutten av året. Resultatet var at mange svært ulike politiske krefter kom til makten i de forskjellige republikkene. I Kroatia ble valget vunnet av det sterkt nasjonalistiske partiet Den kroatiske demokratiske allianse (HDZ), ledet av Franjo Tudjman, som ble valgt til president. Den undertrykte kroatiske nasjonalismen fikk nå fritt spillerom, med militante utslag som skremte den serbiske minoriteten i Kroatia (ca. 580 000, 12 % av Kroatias befolkning).

   I Serbia og Montenegro vant de tidligere kommunistene, nå under navnet sosialister.

Det ble ikke avholdt valg på føderalt nivå, og etter valgene i 1990, hvor nasjonalister kom til makten i de fleste republikker, lå veien åpen for oppløsning av føderasjonen. I juli stadfestet Slovenia at republikkens lover gikk foran føderasjonens. I desember vedtok Kroatia en ny grunnlov som åpnet for løsrivelse og Slovenia avholdt en folkeavstemning som gikk inn for selvstendighet.

   Uenighet mellom Serbia og de andre republikkene om hva slags stat Jugoslavia skulle være, førte til statens sammenbrudd. Mens Serbia ønsket et samlet Jugoslavia, mest mulig sentralisert, med begrunnelsen at bare en slik stat kunne sikre rettighetene til de serbiske folkegruppene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina (til sammen ca. 2 mill.,   ¹ /₄   av serbernes samlede folketall), ønsket Kroatia, Slovenia og Makedonia et løsere statsforbund eller full selvstendighet.

   Våren 1991 kom det til lokale sammenstøt mellom serbere og kroater. Det jugoslaviske statspresidiet, som bestod av representanter fra delrepublikkene, ble lammet av serbisk boikott da kroaten Stipe Mesić ble kroatisk representant i mai. Republikkpresidentene førte endeløse, resultatløse forhandlinger. 19. mai stemte flertallet i Kroatia for uavhengighet. Da Slovenia og Kroatia erklærte seg uavhengige 25. juni 1991, gikk Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia i oppløsning. Makedonia fulgte etter i september samme år.

Borgerkrig 1991–95

   Den jugoslaviske folkehæren (JNA) intervenerte i Slovenia for å hindre løsrivelsen, men de militære aksjonene ble avsluttet etter bare ti dager (juni–juli 1991). I Kroatia forsøkte den nå serbiskkontrollerte hæren å ta kontroll over store deler av landet i en krig som varte fra sommeren 1991 og ut året. Resultatet var at Kroatia og Slovenia ble internasjonalt anerkjent i januar 1992, mot at FN-styrker skulle beskytte den serbiske minoriteten i Kroatia. Over 10 000 mistet livet under krigen i Kroatia i 1991. Da flertallet i Bosnia-Hercegovina (muslimene og kroatene) gikk inn for uavhengighet våren 1992, satte serberne inn et angrep for å hindre dette.

   Krigen i Bosnia-Hercegovina utviklet seg til en lang og komplisert borgerkrig 1992–95, med over 200 000 drepte. Oppløsningen av den Jugoslaviske unionen ble dermed den mest blodige konflikt i Europa etter den annen verdenskrig. Bare Makedonia kom seg gjennom konflikten uten krigshandlinger, og fra 1993 med FN-styrker til å overvåke freden. Heller ikke i Serbia og Montenegro var det krigshandlinger, men disse republikkene var direkte involvert i krigene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Resultatet av krigen(e) i Jugoslavia var ca. 2,7 mill. flyktninger og enorme materielle ødeleggelser. Økonomien og samfunnsutviklingen i hele det tidligere Jugoslavia ble satt årtier tilbake.

   Det internasjonale samfunnet (FN, EU, OSSE, NATO) ble satt på en vanskelig prøve da det skulle forsøke å håndtere den jugoslaviske konflikten. Først ble konflikten i Kroatia 1991 overlatt til EF (EU), idet bl.a. USA så på dette som en europeisk konflikt. FN kom imidlertid inn som garantist for fredsplanen i 1992, da FN-styrker (UNPROFOR) ble utplassert i de serbiskkontrollerte delene av Kroatia (Krajina).

   En styrke på ca. 15 000 FN-soldater stod i disse områdene i perioden 1992–95. Planen om demilitarisering og fredelig integrering i Kroatia ble til slutt forhindret av den kroatiske erobringen av Krajina i august 1995. I Bosnia-Hercegovina ble opptil 30 000 FN-soldater utplassert fra 1992, først med mandat til å sikre humanitære hjelpesendinger, fra 1993 også for å overvåke seks «sikre soner» med muslimsk befolkning.

   Da FN ikke klarte å beskytte de sikre sonene, bl.a. Srebenica som serberne tok i juli 1995, ble den militære siden av oppdraget i Bosnia-Hercegovina overtatt av NATO og stormaktene, særlig USA. Intensive fredsforhandlinger kombinert med flybombing av serbiske stillinger, en stor kroatisk og bosnisk-muslimsk offensiv og hardt internasjonalt press, bl.a. mot president Milošević i Serbia, som igjen presset de bosniske serberne, førte frem til Dayton-avtalen i 1995. 60 000 IFOR-styrker (hovedsakelig NATO-styrker) ble utplassert i 1996. Dermed var krigen i Bosnia-Hercegovina over, men situasjonen i det krigsherjede landet var langt fra løst. Avtalen førte imidlertid til en normalisering av forholdet mellom Serbia og Kroatia. Makedonia fikk normalisert sitt forhold til Hellas i 1996.

Jugoslavia – historisk oversikt i korte trekk

1918	En sørslavisk stat blir opprettet med navnet «Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike»
1921	Aleksander 1 blir kronet som konge i den nye staten
1928	Det oppstår brudd mellom serberne og kroatene etter et attentat i nasjonalforsamlingen
1929	Kongen oppløser nasjonalforsamlingen og innfører et kongelig diktatur. Landet blir inndelt i ni distrikter
1934	Kong Aleksander blir myrdet i Frankrike.  Broren Paul blir regent for den mindreårige kongen Peter 2
1941	Kong Peter overtar makten etter et militærkupp. Jugoslavia blir angrepet av Tyskland, og landet blir delt mellom okkupasjonsmaktene
1941–45	Motstandskamp mot okkupasjonen. Grov tysk terror mot befolkningen. Partisanene blir de ledende i motstandskampen. Josip Broz Tito leder partisanstyrkene til seier mot okkupantene
1945	Kongedømmet blir opphevet. Tito blir president. Kommunistene overtar makten i Jugoslavia. Republikkene blir opprettet
1948	Brudd med Sovjetunionen
1950-årene	Økonomisk vekst og visse demokratiske reformer
1954	Grensetvisten med Italia om Trieste blir løst
1960-årene	Nye økonomiske reformer med vekslende hell; mange jugoslaver blir gjestearbeidere i Vest-Europa. Jugoslavia blir en viktig internasjonal aktør som representant for den alliansefrie bevegelse
1974	Ny grunnlov med et komplisert politisk system og omfattende desentralisering i et forsøk på å holde føderasjonen sammen
1980	Tito dør; et kollektivt lederskap overtar makten med et rotasjonsprinsipp
1980-årene	Føderasjonen opplever betydelige svekkelser. Økende økonomisk krise
1989	Inflasjonen når 2500 %. Serbias partisjef Slobodan Milošević innleder en nasjonalistisk politikk. Reformkommunister kommer til makten i Slovenia. Sterke motsetninger mellom Serbia og Slovenia
1990	Unionen rakner. Det jugoslaviske kommunistpartiet oppløses. Flerpartivalg avholdes i alle republikker, stort sett vunnet av nasjonalistiske partier. Selvstyret for Kosovo og Vojvodina blir opphevet. Serberne i Krajina erklærer seg uavhengige av Kroatia
1991	Slovenia og Kroatia erklærer seg uavhengige. Den jugoslaviske hæren angriper Slovenia, men gir seg etter bare ti dager. Krigen i Kroatia pågår someren og høsten 1991. Byen Vukovar legges i ruiner. Makedonias uavhengighetserklæring i september utløser en strid med Hellas
1992	Slovenia og Kroatia blir internasjonalt anerkjent. FN-styrker utplasseres i de serbiskkontrollerte områdene i Kroatia. Flertallet i Bosnia-Hercegovina stemmer for uavhengighet, men serberne boikotter og forlanger sammenslåing med Serbia. Krigen bryter løs når Bosnia-Hercegovina blir anerkjent. Serberne tar kontroll over 70 % av Bosnia-Hercegovina og beleirer Sarajevo
1993	Fortsatt krig i Bosnia-Hercegovina; fredsplaner blir avvist. Makedonia anerkjennes som en uavhengig stat
1994	USA forhandler frem en avtale mellom kroatene og muslimene i Bosnia om et samarbeid i en føderasjon
1995	Kroatia tar Vest-Slavonia og Krajina. I juli tar serberne de FN-sikrede enklavene Srebrenica og Zepa. USA innleder sitt fredsdiplomati, og NATO bomber serbiske stillinger. En våpenhvile inngås i september, og etter fredsforhandlinger i Dayton, Ohio, blir en fredsavtale undertegnet i desember. NATO-styrker utplasseres i Bosnia-Hercegovina

Serbia og Montenegros historie

“Rest-Jugoslavia”

   Navnet Jugoslavia ble fra 1992 beholdt av Serbia og Montenegro, som ønsket å bli oppfattet som en etterfølgerstat etter Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia. I 1992 vedtok Serbia og Montenegro å gå sammen i en føderasjon, forbundsrepublikken Jugoslavia (SRJ), og en ny grunnlov trådte i kraft samme år. Litt nedsettende ble det nye landet kalt “Rest-Jugoslavia”.

   Å bli oppfattet som Jugoslavias legale etterfølger var viktig, og det ble forhandlet med de andre republikkene om fordeling av verdier og gjeld etter det sosialistiske Jugoslavia. Men internasjonalt var det vanskelig for Jugoslavia å bli anerkjent. I mai 1992 vedtok FNs sikkerhetsråd omfattende sanksjoner mot Jugoslavia pga. innblandingen i krigen i Bosnia. Disse sanksjonene var både av økonomisk og kulturell art og stod ved lag i nesten fire år, til våren 1996. Jugoslavia ble fratatt medlemskapet i FN i september 1992, og landets medlemskap i andre internasjonale organisasjoner ble lagt på is.

   De økonomiske sanksjonene betydde en alvorlig hindring for den økonomiske utviklingen i SRJ. Så å si all utenlandshandel stanset, mens svart økonomi og smugling blomstret opp, ledsaget av utstrakt kriminalitet og med store sosiale konsekvenser. En ny klasse av krigsprofitører og svartebørshandlere bidrog til at de sosiale forskjellene ble store.

 

   Det politiske systemet i forbundsstaten var preget av at Serbia, som den desidert største partneren, ønsket å kontrollere også det føderale nivået. Serbias president, Slobodan Milošević, hadde større makt enn føderasjonens president, og den føderale nasjonalforsamlingen hadde liten innflytelse. Opposisjonen hadde vanskelig for å samarbeide. Lederen for partiet Serbias fornyelsesbevegelse (SPO), Vuk Drašković, ble i 1993 fengslet og mishandlet av Milošević. I perioder støttet Milošević seg til det ultranasjonale Radikale partiet ledet av Vojislav Sešelj.

   På tross av kraftig kritikk var Miloševićs maktposisjon sterk. På Dayton-konferansen i 1995 om Bosnia-Hercegovina representerte han både Jugoslavia og Serbia. Resultatet av konferansen var en avtale om Bosnia-Hercegovinas territorielle grenser. Pga. at Jugoslavia godtok avtalen, ble sanksjonene mot Jugoslavia opphevet i november, og landet ble igjen anerkjent og tatt inn i internasjonale organisasjoner. Samtidig fjernet Milošević flere ledende partimedlemmer som var kritiske til Dayton-avtalen og som støttet militante fraksjoner blant serberne i Bosnia.

   Milošević ble stadig utfordret, både fra ekstreme nasjonalister og politikere som tilhørte partier som kalte seg demokratiske. Men opposisjonen var uenig om hvordan den skulle kjempe mot ham.

   Splittelsen i opposisjonen sørget for at Milošević satt trygt. Hans første nederlag kom ved valgene høsten 1996. Opposisjonen, som hadde samlet seg i alliansen Zajedno, vant lokalvalgene i Beograd og flere andre byer. Milošević gav imidlertid ikke etter. Det var åpenbare forsøk på valgfusk, noe som utløste massedemonstrasjoner mot Milošević-regimet.

   Forholdet mellom de to partnerne i føderasjonen, Serbia og Montenegro, var ikke uproblematisk. Montenegros president Momir Bulatović var Miloševićs mann, men ønsket samtidig et visst spillerom for Montenegro innenfor føderasjonen. Da Montenegro ved flere anledninger utfordret Miloševićs linje, både med hensyn til krigen i Bosnia og internasjonale kontakter, førte dette til handelskrig fra Serbias side i 1994. Montenegro følte at dets interesser ikke ble ivaretatt, men var for økonomisk avhengig av Serbia til at uavhengighet kom på tale. Men en høylydt opposisjon krevde at Montenegro måtte tre ut av føderasjonen.

   SRJ fikk et stort flyktningproblem som følge av krigene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I 1995 var det 300 000 flyktninger i Serbia og Montenegro. I 1995 kom over 100 000 serbiske flyktninger fra Krajina etter kroatenes offensiv.

   Sommeren 1997 gikk Milošević av som serbisk president, og den jugoslaviske nasjonalforsamlingen utnevnte ham til president i Jugoslavia.

   I 1998 kom spliden mellom republikken Montenegro og føderasjonen Jugoslavia til syne. I juni trakk den nye nasjonalforsamlingen i Montenegro tilbake 20 montenegrinske representanter fra det jugoslaviske parlamentet, og erstattet dem med representanter fra president Milo Djukanovićs fløy. Begrunnelsen var å hindre at Milošević skulle få totredjedels flertall for nye konstitusjonelle lovforslag. Men Milošević nektet disse representantene å møte i det jugoslaviske parlamentet.

Kosovo-konflikten

   I 1989 fratok Milošević Kosovo statusen som autonomt område, noe som førte til at noen etniske albanere forsøkte å erklære Kosovo som selvstendig stat (1991). Konflikten mellom kosovo-albanerne og Serbia ble trappet opp i slutten av 1990-årene. I 1998 uttalte den kosovoalbanske UCK-geriljaen (eng. KLA, Kosovo Liberation Army) at den ønsket et selvstendig Kosovo gjennom militær motstand mot serbiske myndigheter. Serbiske sikkerhetsstyrker gikk stadig til angrep mot angivelige medlemmer av UCK. Det internasjonale samfunnet reagerte sterkt på fremferden til de serbiske styrkene, som av mange ble oppfattet som massakrer mot sivilbefolkningen. De serbiske styrkene hevdet at UCK mottok ulovlige våpenforsyninger fra Albania og utplasserte derfor styrker i Vest-Kosovo.

   Det ble forsøkt å komme frem til en fredelig løsning, men dette mislyktes. Det internasjonale samfunnet kritiserte både de serbiske sikkerhetsstyrkene og UCK-geriljaen for volden som ble tatt i bruk i konflikten. I slutten av mars 1998 vedtok FNs sikkerhetsråd en våpenblokade mot Jugoslavia.

   Høsten 1998 ble Milošević og USAs spesialutsending Richard Holbrooke enige om utplassering av OSSE-observatører i Kosovo. I tillegg skulle NATO overvåke luftrommet over Jugoslavia. Både de serbiske lederne i Kosovo og UCK-geriljaen kritiserte avtalen. Men utplasseringen av OSSE-observatørene stoppet ikke kamphandlingene mellom partene. Et utkast til en fredsavtale fra 1999 (Ramboulliet-avtalen) gikk ut på at UCK-geriljaen skulle avvæpnes innen tre måneder og at mesteparten av de serbiske sikkerhetsstyrkene skulle trekkes ut av provinsen.

   Avtalen ble til slutt godtatt av kosovo-albanerne, inklusive UCK. Men serberne avviste den; de ville ikke godta utplassering av utenlandske soldater i Kosovo. Under forhandlingene ble det rapportert at serbiske styrker hadde tvunget flere tusen albanere på flukt fra Sør-Kosovo. Til tross for protester fra Russland truet NATO med luftangrep hvis det ikke ble noen fredsavtale. 24. mars 1999 – like etter at forhandlingene hadde brutt sammen – startet NATO luftangrep mot Jugoslavia. De serbiske sikkerhetsstyrkene iverksatte deretter massedeportasjoner og massakrer av sivile i stor skala. Innen begynnelsen av april hadde 140 000 etniske albanere flyktet til Makedonia, 300 000 til Albania og 32 000 til Montenegro. Montenegrinske myndigheter nektet å adlyde ordren fra Milošević om å sette montenegrinske sikkerhetsstyrker under føderal militær kommando.

   I begynnelsen av mai 1999 ble G-8-landene enige om hovedprinsippene for en politisk løsning på konflikten. Det var enighet om å utplassere internasjonale styrker i Kosovo. En måned senere uttalte den føderale regjeringen at den hadde akseptert hovedprinsippene for løsning av konflikten. Avtalen gikk ut på at serbiske sikkerhetsstyrker skulle trekkes ut og at det skulle utplasseres en styrke bestående av 50 000 soldater fra NATO og Russland (KFOR-styrken). Etniske albanere skulle få komme tilbake til Kosovo, og provinsen skulle garanteres noe selvstendighet under et internasjonalt interimstyre. FNs sikkerhetsråd godkjente fredsplanen.

Milošević-regimet faller

   I 1999 økte motstanden mot Milošević-regimet. En rekke demonstrasjoner krevde at Milošević skulle gå av. Opposisjonen var imidlertid svekket på grunn av uenighet. Etter at serbiske militære tok på seg ansvaret for en bilulykke som drepte flere opposisjonspolitikere, klarte opposisjonen å bli enige om et felles krav om å avholde valg i Serbia innen utgangen av april 2000.

   Sommeren 2000 endret Milošević grunnloven, slik at han kunne gå inn i en ny periode som president i Jugoslavia. I tillegg sørget han for at det skulle avholdes direkte valg på presidenten, som tidligere hadde blitt utnevnt av nasjonalforsamlingen. Men opposisjonen forente kreftene og gikk sammen i DOS-alliansen, som lanserte Vojislav Koštunića som presidentkandidat til valget i september. Da det ble åpenbart at Koštunica hadde fått flest stemmer i første valgomgang, men at Milošević allikevel ville arrangere en ny valgomgang, reiste folket seg i en åpen protest, stormet parlamentsbygningen og TV-huset, som begge ble satt i brann, og Milošević ble tvunget til å gå av da de militære og politiet ikke slo ned oppstanden. Koštunica ble tatt i ed som ny president 7. oktober 2000. Zoran Zizić ble statsminister for en regjering som hadde representanter fra DOS og et sosialistisk parti.

   Opposisjonen måtte også vinne valget i Serbia for å felle Milošević-regimet, noe som skjedde i desember 2000. Zoran Djindjić fra DOS-alliansen ble statsminister i januar 2001.

Jugoslavia var avhengig av økonomisk hjelp fra Vesten. Det meste av økonomien lå i ruiner etter åtte år med sanksjoner, 11 uker med NATO-bombing og 13 år med vanstyre.

   Vestmaktene var villige til å gå inn med full tyngde under visse forutsetninger. Det nye regimet måtte bl.a. innføre økonomiske reformer, respektere folks rettigheter og samarbeide konstruktivt med den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag.

   I april 2001 ble Milošević arrestert og anklaget for korrupsjon og maktmisbruk. Han satt deretter i husarrest i Beograd, inntil han i juni ble utlevert til domstolen i Haag, som hadde sendt ut arrestordre på Milošević i 1999. DOS-alliansen i Serbia gikk inn for utlevering. Men de føderale myndighetene i Jugoslavia mente at den var ulovlig, og statsministeren gikk av i protest. Det var trolig internasjonalt press som førte til utleveringen; hvis ikke Milošević hadde blitt utlevert, ville Jugoslavia gått glipp av økonomisk bistand til gjenoppbygging av landet. Milošević satt siden fengslet i Haag, og rettssaken mot ham var ikke avsluttet da han døde 2006.

Serbia og Montenegro

 Etter at krigen i Kosovo var over foreslo den montenegrinske regjeringen å oppløse føderasjonen Jugoslavia, og erstatte den med en løsere union. Serbiske myndigheter satte seg imidlertid imot. Heller ikke EU ønsket at Montenegro skulle få større uavhengighet – siden Kosovo fortsatt skulle være en integrert del av føderasjonen Jugoslavia, ville et selvstendig Montenegro satt den skjøre stabiliteten i Kosovo i fare.

   I mars 2002 ble de to republikkene enige om å erstatte føderasjonen Jugoslavia med unionen Serbia og Montenegro. Avtalen innebar at Montenegro måtte gi slipp på ønsket om løsrivelse for tre år, mens Serbia måtte godta at unionen ble løsere enn de ønsket. Kosovo skulle fortsatt være underlagt FN-administrasjon. Det var EUs utenrikspolitiske leder som forhandlet frem avtalen.

   4. februar 2003 vedtok det jugoslaviske parlamentet den nye grunnloven; det tidligere Jugoslavia ble dermed erstattet med unionen Serbia og Montenegro. Svetozar Marović fra Montenegro ble valgt som unionspresident i begynnelsen av mars. Presidenten ledet en regjering med bare fem ministere. Regjeringen arbeidet med utenriks- og forsvarspolitikk, økonomi, menneskerettigheter og minoritetsspørsmål.

   Bare noen dager senere ble Serbias statsminister Zoran Djindjić myrdet. Etter attentatet innførte myndighetene unntakstilstand og startet en opprensking over hele landet; i begynnelsen av mai hadde over 10 000 mennesker blitt kalt inn til avhør, 3000 satt i varetekt og rundt 50 tiltaler ble reist. USA, EU og andre vestlige land hadde lenge oppfordret serbiske myndigheter til å få kontroll over hæren og andre militære grupperinger. Det internasjonale samfunnet anerkjente derfor myndighetenes oppryddingsaksjon; 2. april ble Serbia og Montenegro medlem av Europarådet, i tillegg åpnet USA for våpeneksport og bevilget penger til hæren og politiet. Unionens væpnede styrker ble lagt under sivil kontroll. Zoran Zivković overtok som statsminister etter Djindjić.

    Ved årsskiftet 2003/2004 ble det avholdt valg til nasjonalforsamlingen i Serbia. De nasjonalistiske partiene Serbias radikale parti (SRS) og Det serbiske sosialistparti stilte begge med toppkandidater tiltalt for krigsforbrytelser; SRS med Vojislav Seselj og Det serbiske sosialistparti med Slobodan Milošević. SRS vant valget med nesten 28 % av stemmene. Miloševićs parti fikk 7 %. I begynnelsen av mars – etter to måneder med forhandlinger – tiltrådte Vojislav Koštunica som statsminister for en moderat koalisjonsregjering. Regjeringen bestod av tre reformvennlige partier. Koštunicas parti – Serbias demokratiske parti – blir regnet som et moderat nasjonalistparti. Han inngikk en avtale med Miloševićs parti om parlamentarisk støtte.

   Regjeringen lovet å arbeide for at Serbia skulle bli medlem av EU. En av betingelsene for EU-medlemskap er at Serbia må arbeide for utlevering av mistenkte krigsforbrytere til krigsforbryterdomstolen i Haag. Forholdet mellom Serbia og FNs krigsforbryterdomsstol har vært spent. Domstolene i Haag har beskyldt serbiske myndigheter for å beskytte mistenkte krigsforbrytere som Radko Mladic, som er tiltalt for massakrene i Srebrenica i 1995.

   Serbia var 2002–04 uten en valgt president. Dette skyldes at flere valg har blitt erklært ugyldige pga. for lav valgdeltakelse – som igjen ble iscenesatt av kandidater som ikke var sikre på å vinne annen valgomgang (de oppfordret sine tilhengere til å holde seg hjemme). Etter at nasjonalforsamlingen fjernet kravet om 50 % valgdeltakelse, ble det avholdt presidentvalg høsten 2004. Det ble vunnet av den moderate Boris Tadić. Etter valget i Montenegro i 2003 ble sosialisten Milo Djukanović statsminister for en tre-parti regjering. Filip Vujanović ble Montenegros president samme år.

   Montenegro ville ikke være med på et felles valg til en felles nasjonalforsamling i 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses. Dette hadde igjen sammenheng med forholdet til EU. Både statsforbundet og Montenegro hadde ambisjoner om å bli medlem av EU, og diskusjonen dreide seg om sjansene var størst for å oppnå medlemskap som ett eller to land. Et forslag om å oppløse statsforbundet ble lagt ut til folkeavstemning i Montenegro 2006, og oppnådde nødvendig flertall med knapp margin: 55,4 % stemte for uavhengighet – EU hadde satt 55 % som krav for å godkjenne resultatet.

   Bare et par uker etter folkeavstemningen var de formelle endringene gjennomført, og Montenegro ble anerkjent som selvstendig stat av de fleste land i juni 2006. Serbia arvet medlemskapet i de internasjonale organisasjonene, mens Montenegro måtte søke om opptakelse i FN og andre organer. Etter oppløsningen var det ventet at Montenegro ville få fortgang i medlemskapsforhandlingene med EU, der Serbia var suspendert pga. landets manglende samarbeid med den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. I 2007 var fortsatt de to mest ettersøkte krigsforbryterne – Radovan Karadžič og Radko Mladič – på frifot, på tross av forsikringer fra serbiske myndigheter om at de ville bli arrestert og utlevert.

Beograd

    Hovedstaden i Balkanlandet Serbia, og dessuten landets største by med hensyn til befolkning, har utviklet seg til å bli et av de mest trendy stedene i området. I tillegg er det en av Europas eldste byer, med spesielle særegenheter og historisk sjarm. Beograd er sete for Serbias sentrale politiske institusjoner, inkludert landets president og nasjonalforsamlingen, Narodna Skupština Srbije. 

   Beograd ligger der elven Sava møter Donau, og har et innbyggertall på rundt 1,6 millioner. Deres fortid har vært turbulent, med mye krig, frigjøring og ofring - byen har blitt rasert og bygget opp flere ganger gjennom årene, og stedet var lenge et sted turister ble advart fra å reiste til, nettopp på grunn av denne konfliktherjede fortiden. For mange henger disse advarslene fremdeles igjen, men heldigvis begynner fortiden å gå inn i historien, og man merker at den vennlige og åpne befolkningen nå feirer sin fremtid. ”Balkans Party bad boy”, har landet, og byen, blitt kalt og de gjør ikke skam på det skamfulle navnet. Det kryr av utesteder, undergrunnsklubber, fancy barer og restauranter. Spesielt i Skadarska området, som blir omtalt som Beograds Montmartre er det et yrende uteliv og levende gateliv til langt ut på morgenkvisten. 
   Den største turistattraksjonen i byen er Kalemegdan, en stor festning i et parkområde hvor elvene krysses. Den er et fantastisk syn, med en fantastisk utsikt, og festningen har også vært med på å gi byen et av sine andre kallenavn, Den hvite borg. Her finner man også en kafé hvor man kan samle krefter for å oppleve resten av byen.
   Men det finnes flere severdigheter her, og når man først er i byen bør man få med seg Hotell Moskva - et av byens best kjente bygg, Postkontoret – en monumental bygning med arkitekturisk fengslende detaljer, zoologisk hage med sine mange eksotiske dyrearter og ikke minst militærmuseet, som dessverre har så mye å by på. Med sine eldgamle røtter, en av Europas eldste byer, har også de andre museene i Beograd en unik bredde i sitt innhold. 
   Hovedstaden har også blitt et viktig kulturelt sted og det finnes en mengde teatre og konserthus å velge mellom. For de som liker å bruke penger er det en glede å vite at Serbia har legalisert gambling, og at kasinoer har poppet opp rundt om i byen, men om man heller vil på shopping er Knez Mihajla gaten stedet å oppholde seg. Her er det mange sjanser til å få stilnet kjøpehungeren. Beograd er en sikker by med relativt lav kriminalitet, men du skal uansett være forsiktig på turiststeder.